HURRAS IL SIGNORE GRIGIO

SHETLAND SHEEPDOG

Shetland sheepdog, eller sheltie som de fleste kaller den, er en liten gjeterhundrase som kommer fra Shetlandsøyene. Den ble anerkjent av The Kennel Club i 1914. Rasen har blitt populær i Norge og er vanlig å se på hundeutstillinger.

Opprinnelse og alder

Shetland sheepdog nedstammer fra spisshunder som kom med de første innvandrerne til Shetlandsøyene, trolig fra Vestlandet i Norge. På 1400-tallet kom islandske fiskere til Shetlandsøyene og brakte med seg egne hunder av spisshundtypen. Disse rasene, kombinert med skotske fårehunder, ga trolig opphav til den spesielle gjeterhundrasen som ble kalt «toonie dog». Etter hvert ble det krysset inn småvokste eksemplarer av langhåret collie, og etter årevis med avl, ble sheltien slik vi kjenner den i dag.

Utseende, anatomi og fysikk

Shetland sheepdog er liten hunderase. Den ideale mankehøyden for tisper er 35,5 cm (+/- 2,5 cm) og 37 cm (+/- 2,5 cm) for hannhunder. Vekten ligger på ca. 5-10 kg. Ørene er små og tett plassert på toppen av skallen. I rasestandarden står det at hundens ører skal ha fremoverbøyde øretipper, hundens ører kan reise seg og bør passes på hvis en ønsker vipper. Hodet er stumpt kileformet med flat skalle, moderat bred og uten markert nakkeknøl, kinnene er flate og snutepartiet er rundet. Skalle og snuteparti er like lange og parallelle med lett markert stopp. Den skal ha et våkent uttrykk.
Pelsen har lange, rette og grove dekkhår. Kort, myk og tett underull. På hals og bryst er det rikelig med pels som danner man og brystpels, rikelige faner på forbeina. Over hasene på bakbena har den rikelig pels i form av «bukser». Halen har rikelig med pels, den når ned til haseleddet og bæres sabelformet. Den kommer i flere fargevarianter, sobel/hvit, sort/hvit, blue.

Bruksområde

Sheltien var opprinnelig brukt til gjeting av sau. I dag blir den primært brukt som selskapshund, men den er fortsatt en glimrende gjeterhund. Den er lettlært og rask, noe som gjør den til en svært populær hund i agility- og lydighetskonkurranser.

Lynne og væremåte

Sheltien er en trivelig og aktiv familiehund med et generelt godt gemytt. Den har en praktisk størrelse og er gjerne svært oppmerksom og derfor lett å dressere. Man skal være oppmerksom på at rasen fortsatt har et sterkt gjeterinstinkt og kan legge seg til å jage biler, syklister og andre ting som beveger seg raskt. Rasen trenger en fast og stødig leder, men bør behandles mykt på alle måter. Ofte er et lite kremt nok til at hunden forstår at den har gjort noe galt. Mange sheltie-eiere har god erfaring med såkalt klikkertrening. Rasen trenger så vel mentale som fysiske utfordringer for å trives maksimalt, selv om den ikke er spesielt mosjonskrevende av natur. I så måte passer den for de fleste. Den regnes som flink med egne barn, men er ofte noe skeptisk overfor fremmede.
Pelsen trenger regelmessig børsting for å unngå at den floker seg. Den bør tidlig tilvennes slik børsting, spesielt på bakføttene og halen der pelsen er grov. Ører og tenner må også sjekkes regelmessig. Også bading og føning må den også vennes til, men den bør ikke såpevaskes oftere enn en gang i måneden. Sheltier er gjerne ikke så glad i vann, selv om dette er individuelt.

Annet

Sheltie er kjent for å være litt lettskremt og kanskje noe sky, men den må ikke overbeskyttes. Når valpene er 5-6 mnd. begynner de å oppdage verden rundt seg på en ny måte, og ting som de ikke har reagert på før kan plutselig virke skremmende. Dette stadiet kan vare helt til valpen blir ca. 18 mnd.

Kilde: Wikipedia